LAILA PAULSEN DJUPVIK TIL MINNE
Laila har etter et langt liv forlatt oss. Hun ble født i Djupvik 17. oktober 1920 og hun fikk sovne rolig inn på Birtavarre sykestue den 25. februar 2009. Jeg besøkte Laila på sykestua i siste uke i september i fjor for å takke for alt og si adjø. Jeg var klar over at tiden rant ut og jeg ville se henne for siste gang.
Det første jeg husker av Laila var at hun gjorde tapre forsøk på å knytte sløyfe i mitt lille hår. Jeg var snaut 3,5 år og ble plassert på kjøkkenbordet på Korseberg for å pyntes på, da jeg skulle til fotografen i Fredrikstad. Jeg var lei å sitte stille og likte ikke taftsløyfer i det hele tatt. Lailas stemme var nok fast og bestemt, og vi kom til fotografen.
Laila hadde oppholdt seg i Oslo i 14 dager hos slektninger og skulle komme til Fredrikstad for å møte broren Nils. Han var evakuert på Korseberg hos tante Ida sammen med fetteren Olaf Paulsen. Nils hadde hatt polio og skulle til Oslo for å få opptrening. I Oslo ble det imidlertid sykdom og Laila ble forsinket.
Min farfar Thomas Korseberg hadde spurt flere dager om ikke Laila kom snart, han ventet sånn på henne. Men farfar fikk dessverre ikke møte Laila, for han døde plutselig 22. mai 1946 og Laila kom dagen etter. Historien med sløyfa var etter begravelsen. Det ble ekstra stille og tomt etter at Nils og Laila reiste. Jeg husker det godt.
Det var mye kontakt med Djupvik i årene etter. Laila sendte kort og telegram til høytid og fest. Vi har tatt vare på alt i ettertid. Laila hadde mye å gjøre med posten og telegrafsentralen i huset i Djupvik, men hun var rask og effektiv. Mitt første besøk i Djupvik var i 1966, og jeg husker henne inne på postkontoret med folk som kom og gikk og telefonen ringte. Imidlertid var vi så heldige at hennes søster Julie kunne komme og avlaste mens vi fikk se hele området. Selv om det skulle gå hele 20 år før jeg kunne komme tilbake hadde vi en utrolig god kontakt i alle år. Jeg husker spesielt at vi snakket sammen hver julaften og nyttårsaften.
Laila er en direkte årsak til at jeg kom i gang med slektsgranskingen. Det var på slutten av 1980-tallet og Laila var til ustoppelig inspirasjon. Hun gjorde en fantastisk jobb med å være kontaktperson og samlet informasjon. Hver søndag kveld i flere år ringte hun og det var like hyggelig og inspirerende hver gang.
Slektsheftet ”Pedersen og Paulsen slekta” gikk i trykken i 1992 etter 3 års arbeid. I stresset før deadline hos trykkeriet var jeg ganske lei hele prosjektet, men plutselig en dag kom en ny inspirasjon, nemlig en stor plakat som Laila hadde funnet i Tromsø. Den het ”Kjære Sol” og var laget til en revy skrevet av Arvid Hansen og Sverre Kjelsberg. Det er et veldig stort bilde av Djupvik og henger innrammet på veggen. Jeg kom i mål og bøkene sendt nordover i tiden jeg hadde planlagt!
Underveis i granskingen klarte jeg virkelig å få Laila sørover og vi besøkte Sel i Gudbrandsdalen hvor bestefar/oldefar Paul Olsen kom fra. Vi hadde truffet gjestfrie mennesker som innlosjerte oss i den gamle tømmerstua på gården. Den var lik fødestua til Paul Olsen, hadde flotte skiferplater på taket og vi fyrte i en ovn av kleberstein. Paul Olsen hadde jobbet med skifer og kleberstein og vi fikk se hele området som var og er i drift på toppen av Thokampen ca. 800 moh. Det er svært bratt fra toppen av Thokampen og ned til Lågen. Det er nå turstier i området hvor de før fraktet stein med okser. Laila var fornøyd.
I 1993 samlet vi ved hjelp av gode slektninger til treff på Djupvik skole. Vi var ca. 100 personer. Laila slo opp dørene, redde opp senger og stekte fårestek og annen god mat. Og vi var mange som kom og gikk. Vi hygget oss utrolig og fikk møte slekt som også kom langveisfra og som vi aldri regner med å kunne møte igjen. Det er vemodig at mange også i tiden etter har gått bort.
Sommeren 1999 fikk jeg en fortvilet telefon fra Laila; ”kom med en gang, det kommer amerikanere”. Etter to dager landet jeg i Tromsø hvor Kirsten og Steinar sto klar for oppdrag. Vi plukket opp amerikanere som vi ikke visste noe om (de var veldig overrasket) og vi satte kursen til Djupvik. Der sto Elsa Røkenes og Laila klar med middag og vi fikk et nytt uttrykk fra Elsa: ”Jeg tar maten og du tar praten”. Vi visste heller ikke så mye om slektskapet da de reiste igjen, men besøket skulle vise seg å få store konsekvenser og mye hygge. Det var virkelig slektskap i stort omfang. Søstrene Wendy og Nancy var etterkommere etter emigranter fra 1863 og som vi aldri hadde fått vite mer om. Etter den tid har det gått slag i slag med treff og kontakter, til og fra USA. Laila var fornøyd da jeg besøkte i henne i Birtavarre etter et amerikabesøk i 2003.
Laila fikk stor betydning i et usedvanlig stort omfang. Jeg skulle hilse fra Wisconsin, Minnesota og California med beklagelse i anledning Lailas bortgang. Alle takker – spesielt Wendy , Nancy, Denise og Donna - for hennes store innsats og gjestfrihet så slektsgranskingen kunne gjennomføres og samles både i Norge og i USA. Hennes bidrag gjorde at de som var ”savnet” i hundre og to hundre år ”kom til rette igjen”. Det er slekt fra Florida til Wisconsin, fra Minnesota til Washington.
Vi alle ble berørt av Laila.
Solveig Korseberg